“Philosophy of Science – A Very Short Introduction”

Å lese filosofi kan være morsomt – så lenge det ikke kommer i form av exphil (alle som har tatt exphil ved UiO skjønner hva jeg mener).

Å lese matematikk innebærer å absorbere masse ideer og sannheter. Det eneste som er oppe til diskusjon, er hva ideene “moralsk” skal bety – hva er den geometriske tolkningen av denne algebraiske sannheten? Uansett – når noe er bevist, er det bare nok et faktum.

Å lese filosofi er, naturlig nok, annerledes. Du har en problemstilling, og naturlig nok har du allerede en vag mening om saken – og det første du får er argumentasjon som er enig med deg. Du er fornøyd, men like etterpå får du solide argumenter mot din posisjon.

Det er en intellektuell prøvelse/øvelse, og veldig underholdende når det gjøres riktig. Likevel blir jeg alltid litt frustrert av å lese slik filosofi (filosofer skriver selvsagt ofte mer konklusivt – da de ofte har en konklusjon å formidle). Konklusjonen henger liksom i luften, men like før du skal til å gripe den, blir den spiddet av skarpe argumenter. To bøker jeg har lest har gitt meg denne typen intellektuell stimulering. Den første var Bertrand RusselsThe Problems of Philosophy” og den andre var, som tittelen av bloggposten henviser til, “Philosophy of Science – A Very Short Introduction“.

Boken er godt skrevet (noe som ikke er standard for bøkene i samme serie, dessverre!) – og intellektuelt stimulerende på måten beskrevet over. Anbefales.

“No Easy Day: The Firsthand Account of the Mission that Killed Osama bin Laden”

Jeg fullførte akkurat boken “No Easy Day: The Firsthand Account of the Mission that Killed Osama bin Laden“, skrevet av en mann med pseudonymet Mark Owen, en tidligere amerikansk spesialsoldat.

Boken tar for seg jeg-personens karriere som spesialsoldat. Han  beskriver flere oppdrag, blant dette et hvor han er med på å redde en amerikansk kaptein som holdes som gissel av somaliske pirater. Virkeligheten er brutal – piratene blir skutt av snipere så snart alle tre er synlig på samme tidspunkt. Et annet oppdrag som ble beskrevet foregikk i Irak. Da det viste seg at “de slemme” (i mangel av bedre ord) hadde barrikadert seg med sandsekker i huset de gjemte seg i, var løsningen enkel: skyte ned hele bygget med tanks.

Omtrent halvveis ute i boken får jeg-personen vite at han og flere andre er plukket ut til å ta ut Osama bin Laden. Etter et blindspor fire år tidligere, tror de fleste at dette er nok et blindspor. CIA påstår de er “100% sikre”. Planleggingen, treningen og utførelsen av oppdraget beskrives grundig – og er vanvittig spennende å lese om. bin Laden ble skutt i det han tittet ut en dør – han var ubevæpnet. Etterpå ble han skutt flere ganger i overkroppen.

På visse måter er boken brutal. Her er et par sitater:

… That night, we killed more than ten fighters and suffered no casualties.

og

Abrar al-Kuwaiti was wounded and struggling on the floor. Just as they opened fire again, his wife Bushra jumped in the way to shield him. The second burst of rounds killed both of them.

Det naive inntrykket mitt er at krig er overraskende brutalt, og at spesialsoldatene var meget bedre utrustet enn motstanderne (dette kommer veldig tydelig fram når han beskriver nattbrillene sine: de skal ha kostet 65.000 dollar!)

Veldig spennede, veldig interessant. Anbefales absolutt. Les også de negative anmeldelsene på Amazon for litt perspektiv. De er interessante, selv om jeg ikke helt kjenner meg igjen i all kritikken.

“Alkymisten” av Paulo Coelho

Første omslag

Jeg fullførte akkurat “Alkymisten” av Paulo Coelho. Jeg har tidligere lest tre bøker av samme forfatter, og alle disse har vært svært gode bøker. Spesielt likte jeg “Veronika vil dø”.

Jeg har forandret meg de siste 5-6 årene. I tenårene var jeg fascinert av fantasy-litteratur og trollmenn og slikt. Jeg elsket Isabel Allendes “Åndenes Hus”, for eksempel. Etterhvert ble jeg mer kritisk til alt spirituelt og “åndelig”, og jeg har vanskelig for å sympatisere med folk som bruker  uttrykk som “skjebnen”, “livsenergier” og så videre.

Det er nettopp det denne boken er full av. Forfatteren beskriver den som “symbolsk”, men det er bare en annen måte å si “bullshit” på.

Boken handler om hovedpersonens reise til Egypt. Han var en gjeter som hadde drømt at han ville finne en skatt i Egypt. På veien snakker han med vinden, med Gud, og det fortelles masse symbolske historier. Hele greia er at det ikke er mulig å forstå “verdenssjelen” med normale ord – alt må forstås symbolsk.

Jeg avslutter med noe forfatteren fortalte om i etterordet:

 En kveld, mens vi satt og pratet etter en slitsom runde med telepati, spurte jeg hvorfor alkymistenes språk var så vagt og innfløkt.

!!!! Forfatteren, Coelho, og hans læremester, som bare blir kalt “RAM”, brukes altså kveldene på telepati og alkymi.

Boken anbefales ikke, men er veldig kort.

Steve Jobs-biografien

I juleferien begynte jeg å lese på Walter Isaacsons Steve Jobs-biografi. Jeg har ikke lest mange biografier tidligere (tallet kan avrundes til noe veldig lavt), og da spesielt ikke noen på over 600 sider.

2011 var året da jeg ble Apple-fanboy. I mars kjøpte jeg iPad, og jeg har gjentatte ganger etterpå påstått at den har vært mitt beste kjøp noensinne.  Jeg har lest veldig mange bøker med Kindle-appen, spilt Angry Birds, lest masse matematikk på PDF-filer, surfet og skrevet epost.

I sommer kjøpte jeg (riktignok en brukt) iPhone, og kort etterpå en (brukt) MacBook Air. Begge er produkter jeg er utrolig fornøyd med, og man kan ikke annet enn å være takknemlig for mannen som har gitt oss så mange gode produkter. Også produkter vi ikke visste vi hadde lyst på (Steve Jobs hatet markedsundersøkelser, for han mente folk ikke visste hva de ville ha).

Mange andre har skrevet om biografien, så jeg skal ikke utbrodere. Boken forteller om en mann som ikke bare er utrolig dedikert, men også har en noe spesiell personlighet. Vi blir kjent med hans “reality distortion field” og hans binære syns på virkeligheten. Ting var enten “shit” eller “perfect”. Microsoft-produkter var som regel “shit”.

Her er noen sitater fra boken:

Steve var “alternativ” og trodde i stor grad på intuisjon som veien til godt design. Han kunne se på produktprøver, og uten å begrunne hvorfor, utbryte “this is shit”. Han verdsatte likevel rasjonell tankegang:

Western rational thought is not an innate human characteristic; it is learned and is the great achievement of Western civilization.

Steve Jobs og Steve Wozniak. Wozniak var på mange måter hovedingeniøret bak Apple I og Apple II.

Han hadde spesielle spisevaner, noe som muligens forkortet livet hans betraktelig da han ble behandlet for kreft. Siden han ikke hadde sine egen lever og deler av bukspyttkjertelen hans var operert bort, klarte ikke kroppen hans å ta opp proteiner godt. Likevel insisterte han på å leve i stor grad på frukt-smoothier, epler og andre strenge veganske dietter. Ved et tilfelle sa han til sin mor:

 I’m a fruitarian and I will only eat leaves picked by virgins in the moonlight.

Denne trenger ikke forklaring:

Sometimes, to relieve stress, he would soak his feet in the toilet, a practice that was not as soothing for his colleagues.

Steve Jobs var utrolig opptatt av brukervennlighet og at produktene skulle være intuitive å forstå (hvem har vel ikke satt seg fast på en Windows-datamaskin i en eller annen bortgjemt meny?). En iPad-eier forteller om hva som skjedde da en 6-åring som (visstnok) aldri hadde sett en datamaskin før, fikk prøve en iPad:

With no instruction, and never having seen a computer before, the boy started using it intuitively. He began swiping the screen, launching apps, playing a pinball game.”Steve Jobs has designed a powerful computer that an illiterate six-year-old can use without instruction,” Noer wrote. “If that isn’t magical, I don’t know what is.”

For ikke å forgude denne (geniale) mannen for mye, her er et artig sitat:

We believe we have a moral responsibility to keep porn off the iPhone.

Dette siste sitatet eksemplifiserer veldig godt en del av Apples produktfilosofi: de vil kontrollere hele prosessen, fra fabrikkeringen til brukeropplevelsen. De vil ikke la iOS kjøre på andre mobiler, og ihvertfall ikke la deg åpne telefonen/datamaskinen/iPadden. Det samme er tilfellet med applikasjoner: apper til iPad/iPhone må godkjennes av Apple før de legges ut på App Store, og de bannlyser for eksempel pornografisk materiale og politisk ladet materiale.

"Think different" - men tenk ikke på porno!

Denne bruken av kontroll har den positive effekten at brukeropplevelsen blir enklere, mer intuitiv, og at applikasjonene på produktene fungerer bedre. Alle de som har prøvd både Windows og Mac-maskiner vet at det er mye mer venting og krasjing med Windows-maskiner. Til gjengjeld kan Windows kjøres på nesten alle maskiner, det er ingen restriksjoner på utvikling av programvare, og du kan faktisk åpne maskinen (til og med bygge den selv!)

Det er likevel nettopp kontrollen og den lukkede modellen som har gjort Apple-produktene så gode som de er. En eller annen tulling kan ikke lage virus-infiserte apper til telefonen din, og du har ikke mulighet til å ødelegge datamaskinen din (ved for eksempel å sette inn nytt minne).

Boken anbefales – spesielt for dem som tror de kan finne på å like å lese biografier. Det har jeg som nevnt ikke gjort mye av, og det frister. Kanskje blir neste biografi Albert Einstein-biografien av samme forfatter.

Anonymitet

Dette innlegget ble sendt til Avisa Nordland den 9. august 2011.

“Anonymitet

Dag O. Johansen skriver i AN den 9. august at avisene burde nekte anonyme skribenter adgang til debattplassene. Etter Utøya-tragedien har det kommet på moten å legge skylden på anonyme nettdebattanter – anonymitet skal visstnok gjøre det enklere å være åpent rasistisk.

Dette er en skummel tankegang. Problemet – altså menneskene med fordommer – forsvinner ikke. Når de ikke tidligere postet under fullt navn, hvorfor vil de nå gjøre det? Man vil sikkert bli kvitt fremmedfiendtlige ytringer fra aviser og andre debattfora med en slik politikk, men det er ingen grunn til å tro at grumset slutter å eksistere. Tvert om – da blir gærninger tvunget til å leve i sin egen boble uten å få verbal motstand fra fornuftige mennesker.

Man sloss ikke rasisme og fremmedfiendtlighet med utestenging, men med fornuftig og rasjonell debatt.”

Freakonomics, kort anmeldelse

I skrivende tidspunkt er jeg på bilferie med venner (blant annet Thomas, og Ole Martin), og da får man naturlig nok mye tid til å lese bøker i baksetet. Etter et besøk på Barnes & Nobles fant jeg boken Freakonomics, skrevet av Steven Levitt og Stephen Dubner. Jeg hadde hørt lovord om boken, så jeg kjøpte den.

Tittelen på boken kan være noe misvisende, ettersom den ikke handler om økonomi slik man vanligvis tenker på faget: valutaer, bailouts, BNP og tilbud/etterspørsel. I stedet tar den opp mer jordnære temaer (ordvalget er diskuterbart): førstekapitlet heter “what do schoolteachers and sumo wrestlers have in common?” (se nederst i bloggposten om du ikke liker spoilere) Kapitteltitlene gir en rimelig klar indikasjon på hva boken handler om (å liste kapitteltitlene vil også spare meg for noen ord):

  1. What do schoolteachers and sumo wrestlers have in common?
  2. How is the Ku Klux Klan like a group of real estate agents?
  3. Why do drug dealers still live with their moms?
  4. Where have all the criminals gone?
  5. What makes a perfect parent?
  6. Perfect parenting, part II

Boken tar opp disse problemene med en økonoms øyne. Man antar at mennesker handler ut fra insentiver og egeninteresser, og vi ser på statistikk. Legalisering av abort fører til mindre kriminalitetet, svarte gir helt andre navn til sine barn enn hvite, å selge narkotika er ikke lønnsomt.

La deg ikke skremme av tittelen. Boken inneholder ingen utregninger, men er spekket av underholdende statistikk og enda morsommere argumentasjon (som sannsynligvis er riktig!). Anbefales. Den har også en oppfølger, Superfreakonomics, som jeg kommer til å lese etterhvert.

(Sumobrytere og lærere jukser begge på resultater. )

Snasen oppsummering av USA-halvåret

Da sitter jeg på George Bush International med stive skuldre. Jeg har tilbrakt fem måneder og 5 dager i De Forente Amerianske Stater (FAS). Det har først og fremst vært en interessant opplevelse, men også en lærerik en. Interessant, fordi jeg har kunnet observere den amerikanske kulturen på nært hold. Lærerik, fordi jeg har fått studere på et amerikansk universitet. Jeg har lært en del matematikk – men kanskje viktigere er det at jeg har fått tid til å reflektere over hva jeg skal gjøre videre med matematikken (jeg har allerede søkt på master i matematikk ved UiO til høsten, noe jeg gleder meg grovt til).

De første par-tre månedene på University of Illinois at Urbana-Champaign (UIUC) var uten tvil de vanskeligste, med to timer homologisk algebra i uken – det vanskeligste kurset jeg har vært borti. Kanskje mest fordi de fleste studentene der var fjerde- eller femteårsstudenter som samtidig tok andre klasser hvor homologisk algebra ble brukt. Jeg satt ofte – svært ofte – og så ut som et spørsmålstegn gjennom de forelesningene. Tross at det kurset kun var 2 credits (til sammenligning var de fleste andre kursene på 4 credits), var det det jeg brukte desidert mest tid på de første månedene. Jeg endte opp med å lære mye, selv om jeg hele tiden hang litt etter forelesningene. Det hjalp ikke akkurat heller at de ikke har noen tradisjon for å legge ut forelesningsplaner på nett i FAS. Jeg regner med bakgrunnen fra homologiklassene (no pun intended, for de som forstod den) kan komme godt med når jeg i senere kurs vil lære om hvordan homologi-teori brukes i algebraisk geometri og topologi (og andre felter, f.eks klassekropp-teori).

Det emnet som ga meg mest, var nokså uten tvil algebraisk tallteori. Jeg tror nok jeg kunne ha lest mer – men selv om karakterene neppe blir helt topp, var dette veldig interessant. Jeg kommer nok til å ta mer av dette framover. Det var innleveringer omtrent hver uke. Det minner meg på en annen ting som skiller amerikansk praksis ved universiteter fra norsk praksis: sliter man med en oppgave her (les: UIUC, gjelder sikkert andre universiteter også), benytter man seg av office hours, egne timer som professorene har satt av til å svare på spørsmål fra studenter. Dette ser vi ikke i Norge, hvor studenten enten er forventet å finne svaret selv, spørre andre studenter, eller – om slikt finnes – spørre en gruppelærer. Norsk som jeg var, benyttet jeg meg aldri av office hours, og det kan jeg angre på nå, antakelig. Om jeg ikke får til en oppgave på en oblig i Norge, leverer jeg obligen med oppgaven ugjort – og det samme gjorde jeg i FAS. Heldigvis fikk man dem rettet tilbake, så jeg lærte ihvertfall av egne feil. (en spesielt flau en, var at jeg husket min Galois-teori feil, og trodde underkropper av grad n tilsvarte undergrupper av Gal(K/Q) av orden n. (skal være indeks, ikke orden)).

Så tok jeg også et emne i knuteteori, og et i vektoranalyse/differensialgeometri. Knuteteorikurset var interessant, og passe vanskelig, men (heldigvis?) sa foreleseren at alle fikk A uansett. Det er fint, da. Vektoranalyse-kurset var en innføring i mangfoldigheter og tensoranalyse på disse. Jeg fikk lært mange begreper, men kurset var veldig umoralsk matematisk sett, i og med at vi knapt så et eneste bevis eller motivasjon av hva de forskjellige begrepene kunne brukes til. Jeg regner med det kan bli lettere å lære seg begrepene og bevisene bak når jeg ihvertfall har et kurs i masse ord bak meg. Kurset ga oss mange eksempler og utregninger, og dette kan komme godt med – da mer teoritunge kurs gjerne dropper eksempler, og fokuserer på bevis og teori i stedet (ta f.eks Atiyah-MacDonald, som er en svært teoritung bok, men den inneholder ikke en eneste utregning på et ekte eksempel).

Sistekurset jeg tok var et gørrkjedelig kurs. Det het Algebra II, og jeg hadde regnet med det ville være en slags fortsettelse av komm.alg, kanskje også i vanskelighetsgrad. Dessverre hadde man verdens verste foreleser, som brukte 3 timer på et bevis en norsk foreleser ville brukt ett kvarter på. Han ville ha alle med på leken, og stoppet opp hele forelesningen om han hadde den minste mistanke om én person ikke hang med. Så ville han trampe i gulvet og si at det var livsviktig at alle forstod. Så ville han gå gjennom alt enda tregere nok en gang og med så mange detaljer at det virket vanskelig.

I de fleste fagene (litt mindre i knuteteori og homologi) var det innleveringer nesten hver uke, i stor kontrast med hvordan det gjøres i Norge. Det innebar mye arbeid, og jeg satt igjen med en følelse av at jeg hadde begynt på videregående igjen (spesielt når jeg led meg gjennom forelesningene i Algebra II).

Eksamener ble også gjort på en annerledes måte her. I Norge er det eksamensvakter og gjennomslagspapir – det er det ikke her. Foreleseren satt selv og passet på, og gikk ofte ut og tok pauser mens vi andre satt og skrev. Ingen gjennomslagspapir: enten stoler de mer på elevene i FAS, eller så er bare Norge et skritt foran (det hender det også!).

Jeg kommer nok til å savne maten her, dog. Jeg spiste på spisesal, og hadde 10 måltider i uken, pluss 40 dollar som jeg kunne handle mat for. De 10 måltidene var spis-så-mye-du-vil, og det gjorde jeg – med den effekt at jeg fikk et veldig pussig spisemønster. Siden jeg hadde «gratis» måltider, ville jeg ikke bruke penger på mat, så jeg spiste meg stappmett på spisesalen om morgenen, og var skrubbsulten kl 18 da jeg spiste middag. Så to måltider om dagen holdt ofte. Jeg har heller ikke spist brødmat på 5 måneder, og jeg kan ikke akkurat si jeg savner det. Norsk lunsj-mat er generelt veldig deprimerende og kjedelig. Restaurantmat og hurtigmat er også (sykt) mye billigere her enn det er i Norge og Europa ellers. Du kan få en hamburger på en restaurant her til 40 kroner, mens du i Norge må ut med det dobbelte, minst, ofte selv på hurtigmatkjedene.

Amerikanere er generelt svært hyggelige og høflige (høflig og hyggelig er ikke det samme!). Noen ganger irriterende mye også. Det er nesten komisk å se en person vente i 10 sekunder for å holde døren oppe for personen bak, og personen bak kommer spurtende etter for at ikke førstnevnte skal holde døren oppe så lenge. Her ville begge spart energi på å åpne sin egen dør.

Lettskremte er de også. Det var en snøstorm i januar/februar – omtrent slik det er på en ikke altfor pen dag i vinteren i Oslo. Da stengte de hele universitetet og rådet folk til å holde seg inne. Vinterdekk hadde de heller ikke hørt om. Det samme opplevde vi med tordenvær. Jeg hadde mamma og Per på besøk, og det var lyn og torden utenfor. Det var utstedt tornadovarsel, og dette tok selvsagt opp all oppmerksomheten på nyhetssendingene. Amerikanerne gikk og gjemte seg i en kjeller, mens jeg, mamma og Per stod ute og så på lynet i regnværet.

Forøvrig ville jeg råde framtidige utvekslingsstudenter til å utveksle tidligere enn det jeg gjorde. Emnevalg vil bli lettere, da det er flere undergrad-emner å velge mellom. Jeg hadde knapt noe valg, siden jeg rett og slett valgte alle matematikk-emnene som ikke overlappet med tidligere kurs og jeg hadde kunnskap til. Tidligere i graden er det også lettere å komme i kontakt med folk i klassen, da det (muligens) er mer gruppearbeid, et cetera. Å utveksle i løpet av mastergraden er kanskje også en bedre idé. Men hva vet jeg? Sosialt sett er jeg ikke annet enn litt awkward.

Alt i alt har dette vært en svært interessant opplevelse, som vil være vanskelig å glemme. Utveksling er er erfaring man har lenge, og som jeg gjerne unner andre. Å besøke Chicago og gå rundt og se på skyskrapere var nesten det beste. Å valse rundt i storbyer med kamera og en bok og kaffebarer – det er kos det.

Fredrik, 15.05.2011, George Bush International (eller er det Intercontinental?????).

Dokumentering av kulturell differanse

Jeg gikk en liten tur i dag. Tok noen bilder (klikk på bildene for større versjon):

Denne var nesten litt morsom. “Korean Jesus-lovers“, liksom. Man ser så mye rart her. Campus er stappfull av kirker, og ofte ser jeg unge folk i dress – og da minner mine Pavlov-reflekser meg om at dette kanskje er Jehovas vitner. På bussen er det også reklame for bibelstudier – gratis selvsagt!

Dette ikke altfor gode bildet viser Illini Union. Sitter der ofte og leser i “President’s Lounge“, som er en eldgammel lesesal med gamle, pene møbler.  Så er det selvsagt kaffebaren like ved (hm, bruker altfor mye penger på kaffe!).

Og hvem sier veiene i Norge er lappeteppe?

Slike er det over hele campus. Jeg tok bildet fra en dustete vinkel, men greia er ihvertfall en nød-telefon – sånn i tilfelle du blir overfalt eller voldtatt eller noe på veien. De har også et eget campus police, som man ser kjører rundt av og til.

Den fine strukturen på enden av veien viste seg å være en kirke (plutselig kom det ding dong fra den). Men den var da fin likevel.

Dette er faktisk samme fugl. Limte egentlig bare to bilder oppå hverandre. Resultatet er kanskje ikke superproft, men var morsomt å få tatt såpass nærbilde av fugler.

Travle tanker fra et mett land

SquirrelsSom tittelen på bloggposten hinter til, er det mye mat her. Jeg har “mat-abbonement” på 10 måltider i uken på spisesalen like ved, og jeg sørger alltid for å spise nok til at jeg slipper å kjøpe mat i særlig grad senere på dagen (en venn poengterte at det kan få følger for min apetitt framover, også i Norge. Jeg må tenke over den innvendelsen). Der er det iskremmaskin, waffle-maskin, brusmaskin, kyllingfileer, pizza, salater, kaffe, kaker, … Til frokost tar jeg ofte scrambled eggs, sammen med pannekaker med sirup på. Og en del salater. Kanskje en vaffelkake i tillegg. Til frokost velger jeg som regel appelsinjus, men Cola Light er alltid fristende. Kort sagt: jeg blir mye mett. Continue reading Travle tanker fra et mett land

Viktigheten av vitenskap

Én av de mange forskjellene mellom USA og Norge er prisen på “Scientific American”. På Narvesen i Norge må man ut med en hundrelapp, mens man her betaler circa 35 kroner. Jeg har derfor benyttet anledningen til å lese litt i dette fantastiske bladet, og jeg blir inspirert. Én ting jeg legger merke til, er hvor viktig vitenskap og forskning faktisk er for samfunnet vårt. Å forestille seg et liv uten elektrisitet og medisiner er å forestille seg et liv på bundet på ett sted, i konstant smerte, et kort liv. Vi har (nesten) alt å takke vitenskap og forskning for. Continue reading Viktigheten av vitenskap

Tanker, meninger, anmeldelser.