“Alkymisten” av Paulo Coelho

Første omslag

Jeg fullførte akkurat “Alkymisten” av Paulo Coelho. Jeg har tidligere lest tre bøker av samme forfatter, og alle disse har vært svært gode bøker. Spesielt likte jeg “Veronika vil dø”.

Jeg har forandret meg de siste 5-6 årene. I tenårene var jeg fascinert av fantasy-litteratur og trollmenn og slikt. Jeg elsket Isabel Allendes “Åndenes Hus”, for eksempel. Etterhvert ble jeg mer kritisk til alt spirituelt og “åndelig”, og jeg har vanskelig for å sympatisere med folk som bruker  uttrykk som “skjebnen”, “livsenergier” og så videre.

Det er nettopp det denne boken er full av. Forfatteren beskriver den som “symbolsk”, men det er bare en annen måte å si “bullshit” på.

Boken handler om hovedpersonens reise til Egypt. Han var en gjeter som hadde drømt at han ville finne en skatt i Egypt. På veien snakker han med vinden, med Gud, og det fortelles masse symbolske historier. Hele greia er at det ikke er mulig å forstå “verdenssjelen” med normale ord – alt må forstås symbolsk.

Jeg avslutter med noe forfatteren fortalte om i etterordet:

 En kveld, mens vi satt og pratet etter en slitsom runde med telepati, spurte jeg hvorfor alkymistenes språk var så vagt og innfløkt.

!!!! Forfatteren, Coelho, og hans læremester, som bare blir kalt “RAM”, brukes altså kveldene på telepati og alkymi.

Boken anbefales ikke, men er veldig kort.

Leave a Reply