“Philosophy of Science – A Very Short Introduction”

Å lese filosofi kan være morsomt – så lenge det ikke kommer i form av exphil (alle som har tatt exphil ved UiO skjønner hva jeg mener).

Å lese matematikk innebærer å absorbere masse ideer og sannheter. Det eneste som er oppe til diskusjon, er hva ideene “moralsk” skal bety – hva er den geometriske tolkningen av denne algebraiske sannheten? Uansett – når noe er bevist, er det bare nok et faktum.

Å lese filosofi er, naturlig nok, annerledes. Du har en problemstilling, og naturlig nok har du allerede en vag mening om saken – og det første du får er argumentasjon som er enig med deg. Du er fornøyd, men like etterpå får du solide argumenter mot din posisjon.

Det er en intellektuell prøvelse/øvelse, og veldig underholdende når det gjøres riktig. Likevel blir jeg alltid litt frustrert av å lese slik filosofi (filosofer skriver selvsagt ofte mer konklusivt – da de ofte har en konklusjon å formidle). Konklusjonen henger liksom i luften, men like før du skal til å gripe den, blir den spiddet av skarpe argumenter. To bøker jeg har lest har gitt meg denne typen intellektuell stimulasjon. Den første var Bertrand RusselsThe Problems of Philosophy” og den andre var, som tittelen av bloggposten henviser til, “Philosophy of Science – A Very Short Introduction“.

Boken er godt skrevet (noe som ikke er standard for bøkene i samme serie, dessverre!) – og intellektuelt stimulerende på måten beskrevet over. Anbefales.

This entry was posted in anmeldelser. Bookmark the permalink.

One Response to “Philosophy of Science – A Very Short Introduction”

Leave a Reply